Dr. Seuss

"Katten i hatten. Oppsummering "

Det var en vanlig regnværsdag.

Ute trommet regndråpene rytmisk mot vinduet, og himmelen var dekket av mørke, grå skyer. Broren og søsteren satt i stuen og så på regnet som strømmet ned i en jevn strøm. De sukket - alt de kunne gjøre, var å sitte inne, uten mulighet til å gå ut og leke. Hvert hjørne av huset virket kjedelig og livløst, og til og med lekene ga dem ingen glede. Hva kunne de gjøre på en så grå dag?

De hadde allerede begynt å slå seg til ro med at dagen deres ville bli stille og kjedelig, da noe helt uventet skjedde. Inngangsdøren åpnet seg forsiktig, og inn kom en merkelig, men veldig vennlig gjest. Det var en katt - høy, grasiøs, med en stor rød-hvitt-stripet hatt på hodet. Hans ankomst var så overraskende at barna et øyeblikk glemte at de var alene hjemme.

Katten sto foran dem med et bredt smil, med hendene i siden, og sa høyt og selvsikkert: "Hva ser jeg her? Dere ser så triste og kjedelige ut! Men jeg vet hvordan jeg kan gjøre dagen deres morsom!" Barna, selv om de var overrasket, følte straks at katten var vennlig og ikke ville gjøre dem noe vondt. Det lyste en leken gnist i øynene hans, og han virket som en ekte mester i moro.

Han foreslo at barna skulle leke med ham. "Se hva jeg kan gjøre!" sa katten og begynte straks å vise fantastiske triks. Han balanserte hatten på hodet, sjonglerte med baller, stoler og puter. Han klarte til og med å løfte det ene beinet mens han fortsatte å sjonglere med alle gjenstandene. Barna lo av glede, og de glemte at de hadde vært kjedet for bare noen få minutter siden.

Men jo mer katten moret seg, jo mer kaos begynte det å bli i huset. Putene fløy i alle retninger, bøker falt fra hyllene, og teppet krøllet seg under føttene. Barna begynte å bli litt nervøse - det var tross alt deres hjem, og moren deres kunne komme tilbake når som helst. Men katten så ut til å ikke bry seg. Han hoppet rundt i rommet, gjorde saltoer og viste stadig mer kompliserte triks.

Plutselig hørtes en streng stemme. Det var fisken, som bodde i et akvarium på bordet. Den så strengt på katten og sa: "Du burde ikke være her! Barna sine mor har ikke gitt deg lov til å komme inn i huset. Dulager altfor mye rot! Gå før det blir verre!"

Men katten bare lo og svarte: "Hva sier du, fisk? Hvordan kan man tenke på orden når det er så mye moro rundt?" Og plutselig, som for å bekrefte hans ord, stormet to morsomme skapninger inn døra - Ting 1 og Ting 2. De så ut som to små, morsomme mennesker, kledd i identiske røde drakter med nummer på brystet. Tingene begynte straks å leke, løpende rundt i huset med en utrolig fart.

Ting 1 og Ting 2 var så aktive at det virket som om huset forvandlet seg til en ekte storm. De hoppet på sofaen, veltet bord og stoler, og en av Tingene klatret til og med opp i lysekronen og begynte å svinge seg som på en huske. Barna prøvde å overtale dem til å stoppe, men Tingene var ustyrlige. Hvert nytt triks forårsaket enda mer kaos.

Fisken i akvariet begynte allerede å få panikk: "Dere må stoppe dem! Mamma kommer snart tilbake, og hun blir veldig sint når hun ser hva som skjer! Huset er så rotete at det er umulig å rydde opp før hun kommer!" Men Ting 1 og Ting 2 bare lo tilbake. De syntes alt som skjedde var utrolig morsomt og hadde ingen intensjoner om å stoppe.

Jo lenger deres sprell fortsatte, jo mer vokste rotet. Rommet så ut som en slagmark: puter lå på gulvet, bøker var spredt rundt i hjørnene, og teppene var rullet sammen. Barna begynte å bli alvorlig bekymret. De forsto at mamma kunne komme tilbake når som helst, og huset så ut som det hadde vært gjennom en ekte storm.

Og da situasjonen virket håpløs, stoppet katten. Han la merke til at barna ikke lo lenger, og sa: "Åh, det ser ut som jeg har overdrevet litt. Men ikke bekymre dere, jeg skal fikse alt!" Og med de ordene trakk han frem en utrolig maskin fra sin store stripete hatt - en enorm rengjøringsmaskin. Maskinen var så fantastisk at den bokstavelig talt begynte å rydde opp alt kaoset på få minutter.

Ting 1 og Ting 2 hjalp maskinen. De samlet raskt opp alle bøkene og satte dem tilbake på hyllene, teppet rettet seg ut igjen, putene ble pent lagt på sofaen, og stolene sto tilbake på plass. Rommet begynte å se ut som det var før. Alle spor av kaoset forsvant på et øyeblikk.

Katten, som så at huset igjen var rent og koselig, smilte,rettet på hatten og tok farvel med barna. "Vel, nok moro for i dag. Jeg går, men vi

møtes sikkert igjen!" sa han, og som om ingenting hadde skjedd, gikk han ut døren, som om han aldri hadde vært der.

Barna sto i stillhet, så på det ryddige rommet. Alt så så normalt ut, som om denne sprø dagen bare hadde vært en drøm. Men plutselig hørte de skritt - mamma var kommet hjem. Hun kom inn i rommet, så seg rundt og spurte, da hun så at alt var i orden: "Hvordan har dere hatt det i dag?"

Barna så på hverandre, minnet om de utrolige eventyrene som hadde skjedd for bare noen minutter siden. De lurte på: skulle de fortelle mamma om katten med hatten, hans triks og gale sprell? Eller kanskje det var bedre å holde det hemmelig?

Mamma sto i døra, uvitende om at huset nesten hadde blitt til en katastrofe for bare noen minutter siden. Hun smilte, ventet på at barna skulle svare, men broren og søsteren forble tause, og byttet mystiske blikk.

Mamma, som merket stillheten deres, spurte igjen, denne gangen med en antydning av nysgjerrighet i stemmen: "Hvorfor er dere så stille? Har det skjedd noe?" Øynene hennes gled rundt i rommet, men hun så ikke noe uvanlig. Alt var på sin plass, og huset virket perfekt ryddig. Ingen ville trodd at det for bare noen minutter siden hadde vært fullt kaos.

Søsteren tok motet til seg og svarte først. Med et rolig smil sa hun: "Vi satt bare og så på regnet, mamma, og det var litt kjedelig. Men så... så fant vi på noe å gjøre, og dagen gikk fort!" Det var sant, selv om det ikke var hele sannheten. Det var noe magisk i måten hun sa det på - som om hun ville holde hemmeligheten om den lekne katten med hatten og hans utrolige venner for seg selv.

Broren nikket for å bekrefte søsterens ord, selv om øynene hans fortsatt glitret av minner om all moroa de hadde hatt med katten. "Ja, dagen var fin," la han til. "Det regnet så mye at vi måtte være inne, men vi fant en måte å underholde oss på."

Mamma virket fornøyd med svaret. Hun smilte og gikk til kjøkkenet for å lage middag. Men så snart hun forsvant ut av rommet, utvekslet broren og søsteren et annet blikk, denne gangen med brede smil. De visste begge at dennedagen hadde vært spesiell, og at de aldri ville fortelle noen om katten som snakket og hans morsomme, merkelige venner. Det var en magisk hemmelighet, bare for dem.

Dagene gikk, og regnet stoppet. Solen kom tilbake, og barna kunne

igjen leke ute. Men hver gang de så en stripete hatt et sted eller hørte noen snakke om katter, husket de den merkelige, spesielle katten. Han var ikke bare en vanlig gjest - han hadde brakt litt magi og mye glede inn i deres liv.

De visste ikke om han noen gang ville komme tilbake. Kanskje, på en annen regnværsdag, når kjedsomheten igjen tok over, ville katten med hatten banke på døren deres igjen, med latter og nye sprell. Men selv om det aldri skulle skje igjen, ville de alltid huske denne dagen - dagen da en enkel regnværsdag ble til et utrolig eventyr.

En kveld, noen uker etter alt dette, satt broren på sengen sin og så på lekene som var pent plassert på hyllene. Plutselig la han merke til at en av putene på sengen hans var litt forskjøvet. Det var et lite, nesten usynlig merke på den - et avtrykk av en pote, som om noen hadde forsiktig berørt den uten å etterlate noen spor. Han så på søsteren, som satt ved skrivebordet og tegnet. Hun la også merke til merket, men hun smilte bare og nikket, som om hun bekreftet at dette var et siste tegn fra den fantastiske dagen de aldri ville glemme.

Fra det øyeblikket visste broren og søsteren at et sted der ute, kanskje ikke langt fra deres hjem, fantes katten med hatten. Kanskje han holdt øye med dem, klar til å komme tilbake når som helst hvis de trengte mer moro og nye eventyr.